Fordi du elsker blomster.

Det ringer på døren. Jeg åpner og der står en liten jente jeg ikke har sett før. Hun er 6-7 år og har skolesekk på ryggen.
I hånden har hun en liten rosa nellikblomst som hun rekker meg og sier "Denne er til deg fordi du elsker blomster."
Jeg takker pent og spør om hun også er glad i blomster. Hun lyser opp og sier: "Ja, jeg også elsker blomster", og omfavner meg spontant sånn ca i lårhøyde (hun når ikke høyere opp) og gir meg en god klem. Jeg sier "tusen takk, så snill du er!"
- Jeg heter Susanne, sier hun da, - hva heter du?
- Jeg heter Bjørg, svarer jeg.
Hun går opp trappene mot veien, vinker smilende og sier "Ha det, Bjørg".
- Ha det, Susanne, svarer jeg, og tusen takk for den fine blomsten.
Jeg går inn og titter ut gjennom stuevinduet. Susanne begynner å gå bortover veien, men ombestemmer seg nesten med det samme, og kommer tilbake. Hun stopper og plukker en liten gul blomst fra veikanten og kommer deretter ned trappene til huset vårt igjen.
Jeg regner med at hun kommer tilbake og ringer på igjen, men sekundene går uten at det ringer på døren.
Jeg er på veg til å gå ut og se etter henne, da jeg ser at gatedøren forsiktig blir åpnet på gløtt, og Susanne titter inn med et søkende "hallo". I hånden har hun to blomster, den lille gule fra veikanten og en hvit begoniablomst. Hun rekker meg blomstene og sier med myk og omsorgsfull stemme "Vær så god. Jeg reddet denne hvite blomsten for deg. Den hadde falt ned på veien, men jeg reddet den." Jeg tar imot og takker for at hun reddet den hvite og for at hun gir meg de fine blomstene, og nå er det meg som må gi henne en klem. Med et nydelig smil sier hun "Ha det, Bjørg" og går glad og fornøyd opp trappen til veien.
Det hele var en overraskende og vakker opplevelse, - et yndig smykke å gjemme i livets smykkeskrin. Takk Susanne! - Håper vi snakkes igjen.