Jeg har fått en nye hagevenn.

Deilig dag i hagen. Luket, støttet opp planter, fikset bed og styrte og stelte hele ettermiddagen.

Når en er langt på "etterskudd" med hagingen slik jeg er nå, er det deilig å kunne hage en hel ettermiddag. Får en følelse av at det går framover, at det ennå er håp om at jeg kan rekke over alt jeg har på listen, før sommeren er over.

Der jeg har luket tidligere i vår, er ugresset nå på vei tilbake i full fart. Der jeg ennå ikke har fått tatt den store vårlukingen (ja, jeg har også slike bed, selv om vi nå har passert midten av juni) er det i ferd med å gro skikkelig til. Der har jeg en kjempejobb som jeg håper å få gjort unna med det aller første. Tiden strekker liksom ikke til og ugresset har tydeligvis både mer energi og større fart enn det jeg har.

Ett gode med å være sent ute med lukingen er at da finner jeg mange spennende selvsådde små planter. Noen er det selvsagt så rikelig av, at de bare må lukes vekk, men andre er mer spesielle og verd å ta vare på.

Når en driver og pusler i hagen, er det også koselig å få selskap, enten det er av noen som hjelper til eller noen
som bare rusler rundt i nærheten, som f.eks. en rødstrupe eller en hvit katt. Det er alltid enten eller, - aldri både og; - med katten og rødstrupen, mener jeg. Kanskje ikke så rart, det.

Den hvite katten synes å ha adoptert hagen vår. Den er blitt min nye hagevenn. Om vinteren kan den sitte i timevis nær fuglemateren. Nå er det ikke fugler ved fuglemateren lenger, så hva den egentlig driver med nå, vet jeg ikke. Men den er stadig på vei til eller fra et eller annet, eller den bare sitter der når jeg kommer ut i hagen. Jeg aner ikke hvem som eier den, men jeg er sikker på at den bor i nærheten et sted.
Nå har jeg i alle fall foreviget den i et bilde.

Selv om det er mye ugress mange steder i hagen, er det mye annet som er fint å se på også. På slutten av dagen i dag, tok jeg kamera med meg på en liten runde i hagen. Alle bildene her har jeg tatt i dag lørdag.

Når jeg klarer å lukke øynene for alt ugresset og stenge av tanken om alt jeg skulle ha gjort, er det mye fint og hyggelig å glede seg over.

Bl.a. oppdaget jeg i dag at Verbena bonariensis har overlevd vinteren og kommer igjen nå. Det var en gledelig overraskelse, for jeg har ikke fått sådd noen ny til i år. Det at den også var i den samme skråningen som den lilla Meconopsisen har vokst seg så stor og fin, tar jeg også som et signal på at den skråningen er godt brukbar som bed. Jeg har tidligere sett på den skråningen som altfor karrig og kaldt der om vinteren, men nå tror jeg den egentlig egner seg godt for mange planter. Det er en del sol der, og ikke minst - med tanke på overvintring - det er ganske god drenering der. Nå vil jeg plante en del av de nye Meconopsisene mine der i håp om at det blir et godt sted for dem.